Jeg har vært en trofast bruker av Nikon kameraer i mange, mange år, faktisk helt tilbake til 1986. F-301, F-801s, FM2, F3, D100, D200, D700 og nå sist D800. Alle gode kameraer – til sin tid riktignok. Men så, i mai 2015 var det ugjenkallelig slutt. Det startet som en litt yr følelse, men følelsen ville ikke gå over. Det endte i en hodestups forelskelse, og et øyeblikk trodde jeg det var mulig beholde dem begge. Men forelskelsen ble til besettelse og begjær så sterkt at jeg tok ut skilsmisse straks. Var jeg gått fra vettet?
Jeg har vært med såpass lenge at jeg husker hvordan det var FØR digitalalderen. Jeg husker faktisk også hvordan det var FØR autofokusen gjorde sitt inntog. Følelsen av å mestre kameraet, fokus, lys, ISO, blender, lukker… Jeg sier ikke at det nødvendigvis var morsommere å ta bilder på den tiden, men jeg føler på at det er forsvunnet en del ting på veien til hvor vi er i dag. For hvert nytt kamera har mestringsfølelsen blitt større og større, og kameraet har flittig vist vei. Nå til sist hadde min trofaste D800 siden 2013 gitt meg fantasiske bilder jeg tidligere bare kunne drømme om. Syk oppløsning, sykt svære filer og sykt gode bilder. Men gleden var blitt borte, og jeg følte meg fanget i et evig jag etter stadig nyere utstyr, høyere oppløsning, bedre optikk osv. Og godt hjulpet av produsentenes stadige lanseringer av nok en ny kameramodell som når stadig nye høyder på både det ene og det andre blir man sittende igjen med følelsen av at man har fokus på helt feil motiv, for å si det på godt norsk.
Nå er ikke Fujifilm noe helt nytt bekjentskap, egentlig. Jeg hadde en liten romanse med Fujifilm X100s for et halvannet år siden. Det var ment som et supplement til min D800, men jeg fant ikke tid til å sette pris på det fantastiske lille kameraet det var. Jeg forble fanget i min verden hvor speilrefleks tilsynelatende var det eneste rette. Hva ville eksempelvis gjester i et bryllup si om jeg som innleid fotograf kom vimsende med et «kompaktkamera» for å ta bilder av brudeparet? Ja, jeg tenkte mye på dette den gangen – for halvannet år siden. Derfor måtte X100s’en dessverre gå videre uten meg. Den siste tiden har jeg grublet mye over hvorfor jeg har bager og sekker fulle av utstyr som sjelden eller aldri blir brukt, og fant ut det var på høy tid å være ærlig med seg selv. Hva bruker jeg, og hva bruker jeg ikke – sånn egentlig? Det lå mye uforløst der gitt. Samtidig hadde D800’en begynt å kjede meg. Igjen, ingenting å si på bildekvaliteten, men likevel, akk så kjedelig og forutsigbart . I tillegg kom vekten og størrelsen. D800 med batterigrep og 24-70/2.8 oppleves både stor og tung når man fotograferer 14 timer i strekk på en heldags bryllupsfoto. Pluss på flere lyssterke objektiver, blitser ++ og man kjenner det i armer og rygg etter endt økt. Ikke gikk det an å jobbe diskret heller. Selv om man setter D800 i stille modus, så ljomer det fortsatt «kla-klakk» ut over hele kirkerommet for hvert bilde man tar, og når man diskret forsøker å fange øyeblikk på bryllupsfesten, ender man istedet med å få alt annet enn naturlige ansiktsuttrykk. Nei, det er ikke mulig å opptre diskret med to kilo kamerautstyr opp i ansiktet på folk. Her var det absolutt rom for å tenke annerledes. Det var da jeg kom til å tenke på speilløse kameraer, og kunne ikke glemme min tidligere romanse med Fujifilm. Jeg visste allerede mye om deres X-Pro1, men den hadde treg autofokus og det fristet ikke akkurat. Men de hadde også lansert X-T1, og der var det umiddelbart noe som fenget meg. Her var det retro for alle penga, tilbake var gamle hjul og ratt istedet for LCD-skjerm og knapper. Utseendemessig er det som å gå 30-35 år tilbake i tid, men på innsiden er X-T1 kapabel til det aller meste. Det hele endte i en hodestups forelskelse og alt av speilrefleks-utstyr ble solgt, uten at jeg har angret en eneste dag.
Fujifilm X-T1
… er lite og lett
… har en fantastisk elektronisk søker
… har både mekanisk og elektronisk lukker (som kan settes på lydløs)
… har fantastiske egenskaper på høy ISO
… er anonymt og virker verken påtrengende eller truende på potensielle fotomotiver
… har en meget rask og presis autofokus, selv i dårlig lys
… har en meget god LCD-skjerm som kan flippes opp og ned, og kameraet er en drøm å «skyte fra hofta»
Men viktigst av alt: Det har gitt meg tilbake gleden ved å fotografere. Endelig føler jeg at jeg har tatt tilbake kontrollen over kamera.
Det er viktig å poengtere at dette er mine personlige meninger, og jeg forteller bare hvorfor jeg har tatt de valgene jeg tok og hvorfor dette fungerte for meg. Du som leser dette kan ha andre meninger og synspunkter enn meg, og det er helt greit. Jeg føler fortsatt mye for Nikon, men til mitt bruk mener jeg Fujifilm pr. idag representerer et bedre alternativ.